TEST DEG SELV side 86

En forbrukertvist er en rettstvist der forbrukeren er kjøper av en vare eller tjeneste. Begrepet i vid betydning omfatter også kjøp av fast eiendom, og det er ikke avgrenset til tilfeller med næringsdrivende selger. Det omfatter også avtaler der begge partene er forbrukere.

Forbrukertvistloven gjelder rettstvister som fremgår av forbrukertvistloven § 1. Loven gjelder

• Rettstvister i forbrukerkjøp med og uten næringsdrivende selger
• Rettvister om håndverkertjenester
• Rettvister som faller inn under angrerettloven

Forbrukerkjøpsbegrepet i forbrukertvistloven § 1(3) er utvidet i forhold til samme begrep i forbrukerkjøpsloven § 1.

Forbrukertvistloven gjelder ikke ved kjøp av fast eiendom, jf. § 1(4).

Siden forbrukertvistloven bruker det utvidede forbrukerkjøpsbegrepet, se § 1(3) kan alle tvister i forbrukerkjøp, enten selgeren er næringsdrivende eller en privatperson, bli behandlet i Forbrukerrådet og eventuelt i FTU.

Forbrukerrådet megler i forbrukertvister og kan foreslå en løsning på tvisten, jf. forbrukertvistloven § 4.

En forbrukertvist kan bringes inn for Forbrukerrådet når partene ikke blir enige. Partene kan deretter bringe saken videre til Forbrukertvistutvalget som er et forvaltningsorgan og ikke en domstol, jf. forbrukertvistloven §§ 6 – 7.

Et vedtak i Forbrukertvistutvalget får virkning som en dom hvis vedtaket ikke blir brakt videre til domstolene innen fire uker, jf. forbrukertvistloven § 11(3). Dette er en av lovens viktigste bestemmelser og har stor prosessøkonomisk virkning. Hvis partene er passive i forhold til vedtaket, blir det forvandlet til en rettskraftig dom. Det betyr blant annet at dommen ikke kan ankes. Den kan derfor tvangsfullbyrdes etter de regler som gjelder for dommer. Det betyr at en forbruker som har fått medhold FTU i et krav om heving, kan bruke rettsapparatet til å få kjøpesummen tilbakebetalt dersom en vrangvillig selger fortsatt nekter å betale pengene tilbake.